UTVALG FRA SAMLINGEN | Mariannerovasolsen

Den lille gruppen fra Kvinnehuset 8. mars 1977.
Vi har tilbrakt formiddagstimene på Kvinnehuset i Rådhusgata 2 med å male ferdig parolene, og nå er denne lille gruppen av kvinner og barn på vei til Rådhusplassen for å slutte seg til 8. mars-toget i regi av Samarbeidsutvalget. Det er typisk Oslo tidlig i mars med slaps og snø i gatene, og det er surt. Selv har jeg limt en tøyplakat bak på frakken min: «Frem for en lesbisk kultur», noe som media skal latterliggjøre, for hva er en lesbisk kultur? Nei, si det – vi vet det heller ikke, for hvor skulle vi få den erfaringen fra? Men vi er i ferd med å skape den. Når jeg ser oss sånn i ettertid, så må jeg tenke på antropologen Margareth Meads berømte ord: «Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it's the only thing that ever has.»

Og det er akkurat det vi har til hensikt; å forandre verden, for framtida er ikke lenger hva den pleide å være.
«Eneste løsning lesbisk økofeminisme» er et humoristisk fraspark til alle totalitære løsninger. Vi må hver og en eksponere oss, og vi er fortsatt så få. Dette er også det året der flere tar i bruk sekker med påskriften: «Jeg er din lærer/tante/søster.» Framtida skal gi oss rett, vi kommer til å forandre verden.

27. juni-demonstrasjon fra Rådhuset i Oslo, 1976.
Det er 27. juni 1976, og Lesbisk Bevegelse har søkt politiet om tillatelse til et protesttog til St Hanshaugen. «You must be the change you wish to see in the world.» Jeg tenker på disse ordene av Mahatma Gandhi, når jeg ser denne lille gruppen som skal gå gjennom Oslos bakgater med paroler som: «Du kjenner oss, men du vet ikke hvem vi er», «Rettssikkerhet for lesbiske», «Kvinne er kvinne best» og aller fremst bæres parola «Lesbiske sammen er vi sterke», men vi er jamen ikke mange.
På bildene kan jeg telle rundt tyve kvinner. Der sitter Inge og Britte på trappa opp til Rådhuset og stemmer gitarene, for det hjelper alltid på motet med litt sang. Jeg selv er både spent og engstelig for denne marsjen vår, og der står «svartemarja» allerede, og det er ikke godt å si om de skal passe på oss gjennom gatene eller sørge for at vi ikke lager bråk? Her går vi en sommerdag gjennom Oslos bakgater, stolte, spente, redde, engstelige og mest av alt modige. En arg politimann nekter oss imidlertid å spille og synge under marsjen, så vi smugsynger og roper: «Vi er mange flere, resten står blant dere!».
Og vi er denne forandringen - hver eneste en av oss.

Alternativt 1. mai-tog 1975.
Det er første mai i Oslo i 1975, og vi er en gjeng feminister som arrangerer vårt eget lille 1. mai-opptog som et humoristisk motsvar til all parolesensur. Men først samler vi oss rundt Camilla Collett-statuen i Slottsparken og øver på suffragettemarsjen. Så «toger» vi nedover selveste Karl Johans gate og ender på Stortorget. Fremst i opptoget går en som selv har laget parolen sin og som også er redaktør for sitt eget feministblad. Bevisstgjøringsgruppa mi, selvhjelpsgruppa i Nyfeministene, har møtt opp kvinnesterke. Kari bærer parola si fra 8. mars-toget samme år, «Nei til tvangspuling», som har vakt stor oppsikt og forargelse, noe vi var ganske fornøyd med.

Jeg er nummer 9!

Den Iranske revolusjonen som kastet sjahen i 1979, ble i den første fasen støttet av en allianse av liberale, venstreradikale og religiøse grupper. Mange av dem flyttet tilbake til Iran etter flere år i landflyktighet. Alliansen bestod også av iranske feminister. Ayatollah Khomeini ble invitert tilbake og ba kvinner i en overgangsperiode dekke seg til med sort chador og kjempe videre mot sjahens støttespillere. Men slik gikk det ikke. I revolusjonens andre fase, den islamske revolusjonen, kom prestestyret for fullt til makten Med et konservativt presteskap i førersetet kom lover om kvinners plikt til å bære slør, og de ble hardt straffet hvis de ikke overholdt loven. Krav til kvinners klesdrakt og adferd ble på mange måter det ytre symbolet på den islamske revolusjonen og etter hvert den islamske staten. Politisk opposisjonelle til prestestyret, men også homofile og lesbiske ble utsatte grupper for prestestyrets ideologi om den islamske stat.

24. mars 1979 fikk Lesbisk Bevegelse med seg mange av de andre kvinneorganisasjonene i tillegg til DNF -48 i en demonstrasjon utenfor den iranske ambassaden i Oslo.
I polititillatelsen stod det at det kun kan være 10 personer foran ambassaden. Det ble et problem at vi ble alt for mange, men vi løste det med å gå langsomt i en lang, lang rekke forbi ambassaden og passet på at det alltid kun var 10 personer i den sonen utenfor ambassaden hvor vi hadde lov til å stå 10 personer. Da vi hadde passert ambassaden snudde rekka, og så gikk vi tilbake på samme måte. En av demonstrantene tok sin egen forholdsregel og gikk med en plakat med teksten «Jeg er nummer 9!».